Mamma 💖💕💕 >
20:11
Mamma:
Mamma:
Sit no her hos tante og tenker på deg (ho helser!) . No drar vi snart heimover igjen og det blir nok veldig rart å komme heim til tomt hus, men vi er så gira på å høyre alt om første skuledag. Glad i deg! ???
Fyrst
Kan vi inte få slippa det här?
Dilf
ÆSJ
Faren til Gunnhild virkar driiiit tøff
Trodde de skulle rekke ferga
Hahahaha
Berre elsker sjølvfiefjeset på mammo.
Fantastisk foreldrebilde og foreldrehilsen. 😀
It is wonderful that you seek to interact with each other and correct some shortcomings. The specialists https://custom-paper-writing.com/blog/term-paper-format can help in subsequent publications.
I can not understand what you wanted to say with this post, reader and character maybe you should add a little more information so that everything becomes clear.
Funny personalitiesprofessional writers assignments
who can cheer up.
…lurer på hvem Gunnhild har det lyse gule håret fra …… sikkert fra faren, det da …?
Faren ser ut som han kan ha hatt en variasjon av blondt hår,ja:)
Og Gunnhild er jo ikke naturlig kjempeblond,hun har bleket det lysere enn det egentlig er .
Men fra moren har hun det nok ikke,det mørke håret hennes ser veldig naturlig ut på henne.
Elsker ansiktsuttrykket til moren ?
Hvis noen av dere som er i Gunnhilds situasjon og skal begynne på ny skole kan svare på dette, så er det fint:
VIL dere få spørsmål om hvordan det går – eller ikke? Vi foreldra er selvfølgelig «kjempegira» på å høre alt – men blir det litt stress?
Så kan det jo føles som om foreldra har slutta å bry seg etter at man flytta ut.
Mens hvis de spør hele tida,blir man sliten av det.
Så konklusjonen er kanskje: spør gjerne hvordan det går ,men ikke heele tida.
Kanskje er det noko i det dei seier? At det er ei spesielt forhold mellom døtre og fedrene deira? At det skulle bli så vanskeleg å overlate Gunnhild på hybelhuset hadde han ikkje vore førebudd på. Og mor hennar såg ikkje ut til å la seg merke med det i det heile. Snakka berre om at no ville livet bli spennande og kjekt. Jaggu. Farane stod i kø, det var det som var saka. Det var ikkje lett å vere ung jente i dag, det hadde han lese nok om i avisene. Og Gunnhild var så sårbar. Før hadde han alltid kunna trøyste henne og få henne til å le når livet gjekk henne imot. Dei siste par åra hadde ho vorte fjernare og meir tverr. Særleg etter at denne Lasse kom på bana. Han kjende ein klump i magen når han tenkt på Lasse. Så eplekjekk, berre henta jenta hans og køyrde avgarde i bilen. Dårlege bremsar hadde han også, det var lett å høyre. Gunnhild var dessutan for ung til kjærestegreier. Men kva kunne han gjere? Alt han og mora gjorde var visst feil.
Berre innimellom fekk han henne til å le. Det levde han på lenge når det skjedde. Og den gode klemmen ho hadde gitt dei då dei reiste. Ho var framleis vetlegunnhild hans, det var godt å få stadfesta det. Men han kjende seg så makteslaus. Korleis har ho det no? Korleis kan han beskytte jenta si mot den store verda? Han burde hatt med seg drill og fiksa dei stikkontaktane i alle fall. Søren at han ikkje hadde tenkt på at han burde hatt med drillen.
Så fint å lese fra Pappa-vinkel . Fikk på en måte bedre forståelse for måten faren oppførte seg på ? .
de dårlige bremsene som bekymrer han mest med mtp Lasse.