Ja, lot merke til det jeg også. Ser ut til å være en vond tendens det der. Jeg tror Gunnhild er så absorbert av problemene i hverdagen sin at hun rett og slett blir litt «blunt». Angsten hennes kan også være en faktor. Ikke at det er noen unnskyldning, selvfølgelig, men angst kan svekke refleksjonsevnen en vanligvis ville hatt, fordi en ofte ikke har ro nok i sjelen til å ta innover seg andre perspektiver. Jeg sier ikke at en blir mindre empatisk av å ha angst, eller at alle feil en gjør er på grunn av angst, men det kan være noe å ta med i regnestykket.
Uansett, takknemlighet er uunnværelig, særlig overfor de nærmeste.
These girls are so far beyond courtesy. De kan være ærlige overfor hverandre. Ser ingenting uhøflig her. Og Sara fikk akkurat den bekreftelse hun trengte: Hallo Hvorfor snakker vi om Luna? Dette er oss og Luna kommer ikke til å endre noe av det! Og du er den eneste jeg åpner mitt innerste meg for: du er den eneste som har fått lest mine dikt.
Vet ikke om noen kommer til å se denne nå, men sangen heter Young Alien og er av Sval. Den hadde ikke blitt gitt ut enda da dette klippet kom ut:)
Aaarh
Jeg kan heller ikke finde den! Har hørt de første 30 sekunder en million gange for at skrive teksten helt korrekt, og været inde på Lovleg-playlisten på spotify uden held. Vi må vist bare vente ?
.. på det nye diktet. Tror det var mye om Luna der. Ser bare hvordan Sara reagerte, men utrolig glad for at Gunnhild har bare lest dikt for Sara. Hun må ta vare på det vennskapet
Tror mere det handler om hendes angst, hun siger jo at hun ikke vil have at nogen (Luna) kender den side af hende.
Det er også skrevet på gul, så det må næsten være meget personligt
Nope. Diktet handler om G. Det er derfor S reagerer sånn: dette er ekte og dette er deg. Ser ikke hvordan Sara sin reaksjon viser at diktet hadde mye om L
Jeg mener ikke på en romantisk måte. Men da Gunnhild spurte hvorfor hun tok Luna inn i det og hun nektet å svare… Jeg tror det var bare en liten bitterhet der …
Nah sjalu? Mer usikker kanskje? Hvor står jeg nå; hvor står vårt vennskap i forhold til det nye G har nå med Luna? Er jeg god nok? Redd for å miste G? Det var nok derfor Luna kom inn i samtalen. G plukket dette opp med en gang, hallo: dette som vi har her, hr ingenting med L å gjøre! Jeg kommer til deg for hjelp. S trenger bare å få bekreftet hvor hun og G står nå. Det var det G gjorde på best mulig måte: du er den eneste som får høre diktene mine! Trengs det virkelig å bli sagt noe mer? Nei sier S: nå vet jeg hvor jeg har deg: kom igjen vi danser!
Tulling, til alle som tror på. Dette er en rokke sang
NM
Eg blir meir og meir glad i Sara! I første sesong var eg litt skeptisk, for vennskapet hennar til Gunnhild virka ikkje ektefølt. No ser eg Sara som den gode og kjekke jenta ho er.?
Vi er vel enige om at fargen gult betyr usikker eller sårbar? Diktet som Gunnhild leser er skrevet på et gult ark. Hun er usikker på hvordan det vil bli mottatt, for det handler om henne. Hun er redd for at andre skal se og bedømme, kanskje fordømme. «Kva då?» «Ingen. Meg».
Gunnhild har kanskje behov for å markere at ho har «si greie». Sara er jo flink til å danse. Men enig at det var unødvendig å si det slik. Sara bruker jo tid på henne og gir henne full oppmerksomhet. Hun avbrøt sin egen danse for å hjelpe Gunnhild.
Det virker som de har tålmodighet med hverandre i hver sin sesong. Gunnhild med Sara, da hun trengte det, og nå er det Sara som er tålmodig. Tror ikke jeg hadde klart å være så tålmodig med Gunnhild slik hun er i dette klippet. Syns hun var ganske selvsentrert.
Diktet til Gunnhild heiter Spegelen, og vi ser henne lese det til Sara som eit spegelbilde. Det er «dei andre» som er spegelen i overført betydning, for vi speglar oss i andre kvar dag. Det er dei andre sine tilbakemeldingar som på ulikt vis fortel oss kven vi er. Vi ser oss sjølv gjennom andre sine auge og skaper oss sjølvbilde gjennom dei andre sine reaksjonar, uttrykk, dkva dei gjer mot oss, det dei seier og det dei ikkje seier.
Filosofiens utgangspunkt er ifølge Levinas det konkrete møtet med den andres ansikt. Dette møtet er avgjørende fordi jeget her stilles overfor en annen enn seg selv. I dette møtet er begge uerstattelige. Her er det også ansvaret melder seg – ansvaret for å ta vare på den andre. Men hvordan får vi kjennskap til dette ansvaret? Levinas snakker om at ansiktet til den andre i seg selv uttrykker denne appellen. Den kan være helt ordløs, men er helt konkret. Levinas er spesielt opptatt av øynenes og munnens uttrykksfullhet.
Det er i møte med den andre at vi får en identitet. Viser hvem vi er.
Gunnhild deler villig av sitt innerste. Men hva tenker Sara på når hun er inne i sona si? Håper vi blir mer kjent med henne. Hun er den karakteren jeg føler meg nærmest.
Gunnhild vil gjerne skrive om viktige, store ting hun er engasjert i, men samtidig kan distansere seg fra. Det var dette Alex la merke til da de var på kurs. Han burde selvsagt ikke vært så frekk og overlegen, men jeg skjønner hva han mente. Og Sara ser det samme. Hun gir imidlertid en tilbakemelding som er mye bedre, og spør til og med på forhånd om det er greit at hun sier noe. Gunnhild blir likevel litt sår i første omgang. Ikke så enkelt, verken å gi eller få tilbakemeldinger på noe som er personlig.
sara er en engel, elsker virkelig denne karakteren. hennes fine grimaser som viser så godt reaksjonene hennes og stoltheten og sårbarheten i blikket da hun ser på gunnhild. hun bryr seg mer enn noen andre om gunnhild. gullverdt vennskap dette her! :,)
Gunnhild leser bare diktene sine til Sara. Hun kunne lest diktet for Luna, men holdt det for seg selv, og lar Sara forbli den eneste som får høre diktene hennes. Sara får den bekreftelsen hun fortjener. Igjen; herlighet så fint dette var!
Sara er djupt inni sona; i dans- og musikkbobla. Ein herleg stad å samle krefter og gløyme trasige ting i kvardagen. Fine tekstar ho kan kjenne seg att i eller som kan trøste og motivere henne.
Tankane går tilbake i tid, til då ho var lita. Ho og mamma kom ikkje så godt overeins, og det var mykje krangel og bråk. Mange gonger hoppa Sara ut gjennom vindauga på rommet sitt og landa i busken som stod der. Ho hadde ei venninne ikkje så langt unna som ho pleide å rømme til. Om ho reiste andre stader, vart ho som regel køyrd heim att etter kort tid, men ikkje hjå denne venninna. Det som var så ekstra fint med å kome dit, var at pappaen hennar pleide å ta seg litt ekstra tid til dei. Han kunne vere med på fotball ute i hagen, klatre i det store epletreet med dei eller ta dei med ned til fjorden for ein liten båttur. Gode stunder.
Ein anna ting som var spesielt med denne pappaen, var at han var så flink med dikt. Venninna hadde fleire bøker som han las til dei frå. Spesielt hugsar Sara eit dikt som heitte Frøet av Inger Hagerup:
Jeg ligger bare her og gror
og drikker vann og spiser jord.
Her er så varmt og mørkt og vått.
Her er så fredelig og godt.
I natt kom regnet lett på tå
og banket ganske sakte på.
Det hvisket til meg: Lille venn,
en vakker dag blir du så stor
at du kan løfte taket vekk.
Og i en bitteliten sprekk
vil hele verden åpne seg
og sola smile ned til deg.
Sara strekker seg på tå og rekker armane mot taket. Bøyger seg ned, strekker seg igjen. Snurrar rundt.
Kva var det med dette diktet som gjorde henne så trygg og glad då ho var lita? Og kvifor likar ho det så godt den dag i dag? Vanskeleg å setje ord på. Men dikt er jo mykje meir enn ord. Og det viktigaste med eit dikt er ikkje orda; det veit i alle fall Sara veldig godt.
Kan Gunnhild lige ta» og være bare marginalt høflig til gengæld for den enorme hjælp og det arbejde, Sara lægger i hende!!!
Ja, lot merke til det jeg også. Ser ut til å være en vond tendens det der. Jeg tror Gunnhild er så absorbert av problemene i hverdagen sin at hun rett og slett blir litt «blunt». Angsten hennes kan også være en faktor. Ikke at det er noen unnskyldning, selvfølgelig, men angst kan svekke refleksjonsevnen en vanligvis ville hatt, fordi en ofte ikke har ro nok i sjelen til å ta innover seg andre perspektiver. Jeg sier ikke at en blir mindre empatisk av å ha angst, eller at alle feil en gjør er på grunn av angst, men det kan være noe å ta med i regnestykket.
Uansett, takknemlighet er uunnværelig, særlig overfor de nærmeste.
Det er så tydeligt hvor meget she adores that girl ❤ Håber bare hun ikke glemmer at vise/sige det…
These girls are so far beyond courtesy. De kan være ærlige overfor hverandre. Ser ingenting uhøflig her. Og Sara fikk akkurat den bekreftelse hun trengte: Hallo Hvorfor snakker vi om Luna? Dette er oss og Luna kommer ikke til å endre noe av det! Og du er den eneste jeg åpner mitt innerste meg for: du er den eneste som har fått lest mine dikt.
«Må det spilles ut», helt enig med deg! Var akkurat det samme jeg tenkte etter å ha sett denne episoden
Elsker vennskapet mellom Gunhild og Sara <3 Jaaaaa, la oss danse meeeeeeer<3<3<3
Så sårbart!
Åh lyt til Sara!!
elsker disse to sååå høyt!!! så sjukt skjønne!
og vi har rundt 11 min igjen med klipp?! Gleder meg til å se hva som skjer videre nå (:
Sjukt fin sang, men finner den ikke via shazaam eller tekstsøk på google, noen som vet hvilken det er?
Lurer på det samme! Det kommer sannsynligvis til å stå i rulleteksten til episoden på torsdag. Hvis du ikke får noen svar før det da;)
Vet ikke om noen kommer til å se denne nå, men sangen heter Young Alien og er av Sval. Den hadde ikke blitt gitt ut enda da dette klippet kom ut:)
Jeg kan heller ikke finde den! Har hørt de første 30 sekunder en million gange for at skrive teksten helt korrekt, og været inde på Lovleg-playlisten på spotify uden held. Vi må vist bare vente ?
HVA HETER SANGEN??
Sara is amazing ❤❤❤
Jeg elsker disse to og vennskapet deres, og jeg elsker hvor relaterbar denne serien er! ?
Daaamn «Finn deg en som Ser på deg som Gunnhild ser på Sara i starten av klippet??
Tror Sara er litt glad for at hun er den eneste som Gunnhild har lest dikt for?❤️
Sara er så god, hun trenger å få høre det!❤️
Var det ikke det hun gjorde?
Trenger denne sangen i livet mitt!!! Hvis noen vet hva den heter plis skriv den her
Vennskapet dems har blitt litt anspent
«Jeg er ikke så smart som Luna»… En lidt spids kommentar?
Vil gi henne en god klem, hun gir så mye og får så lite tilbake!
.. på det nye diktet. Tror det var mye om Luna der. Ser bare hvordan Sara reagerte, men utrolig glad for at Gunnhild har bare lest dikt for Sara. Hun må ta vare på det vennskapet
Tror mere det handler om hendes angst, hun siger jo at hun ikke vil have at nogen (Luna) kender den side af hende.
Det er også skrevet på gul, så det må næsten være meget personligt
Nope. Diktet handler om G. Det er derfor S reagerer sånn: dette er ekte og dette er deg. Ser ikke hvordan Sara sin reaksjon viser at diktet hadde mye om L
Jeg mener ikke på en romantisk måte. Men da Gunnhild spurte hvorfor hun tok Luna inn i det og hun nektet å svare… Jeg tror det var bare en liten bitterhet der …
Nah sjalu? Mer usikker kanskje? Hvor står jeg nå; hvor står vårt vennskap i forhold til det nye G har nå med Luna? Er jeg god nok? Redd for å miste G? Det var nok derfor Luna kom inn i samtalen. G plukket dette opp med en gang, hallo: dette som vi har her, hr ingenting med L å gjøre! Jeg kommer til deg for hjelp. S trenger bare å få bekreftet hvor hun og G står nå. Det var det G gjorde på best mulig måte: du er den eneste som får høre diktene mine! Trengs det virkelig å bli sagt noe mer? Nei sier S: nå vet jeg hvor jeg har deg: kom igjen vi danser!
til nå!
Sangen heter Paradise av King Nine.
Hehe…
Tulling, til alle som tror på. Dette er en rokke sang
Eg blir meir og meir glad i Sara! I første sesong var eg litt skeptisk, for vennskapet hennar til Gunnhild virka ikkje ektefølt. No ser eg Sara som den gode og kjekke jenta ho er.?
Åå, herlighet så fint dette var. «Luna har ikkje lest nåken av dikta mine. Det e berre du som har gjort det» ❤️
og jeg tilgiver aldrig Gunnhild hvis hun fucker det op.
Jeg synes det høres ut som en Sval-sang xP
Bliver mere og mere forelsket i hende? Hun er bare så kærlig og trofast og skøn. Thorstein er tidernes idiot for ikke at værdsætte hende.
Til dere som vil vite navnet kommer det nok til å stå i rulleteksten på slutten av NRK TV-episoden.
Lurer på om Sara kanskje liker Gunnhild litt…❤️?
som venninne
Vi er vel enige om at fargen gult betyr usikker eller sårbar? Diktet som Gunnhild leser er skrevet på et gult ark. Hun er usikker på hvordan det vil bli mottatt, for det handler om henne. Hun er redd for at andre skal se og bedømme, kanskje fordømme. «Kva då?» «Ingen. Meg».
Modne bananer er gule.. Så dette mer som: det grønne diktet er ikke moden, mens det gule diktet er moden for framføringen
«Eg står aleine i rom fulle av folk»
Lasse hadde rett i at Gunnhild er modig. Hun tar sjansen på å dele av sitt innerste og nekter å plassere seg selv i en boks for å kalles normal.
Sara leser kanskje ikke så mye dikt, men hun vet godt hva som er ekte og ikke. Unødvendig av Gunnhild å ta «den tonen».
Gunnhild har kanskje behov for å markere at ho har «si greie». Sara er jo flink til å danse. Men enig at det var unødvendig å si det slik. Sara bruker jo tid på henne og gir henne full oppmerksomhet. Hun avbrøt sin egen danse for å hjelpe Gunnhild.
Eg har dansa med «Sara» tidlegare, det kjekt:) Ho er ei god jente.
Det VAR kjekt! Ei fantastisk tid!
Haha – Gunnhild sine moves..!
Ååå, den som hadde hatt slike venninner! Noen man kan tøyse med, og samtidig dele av sitt innerste med!
Det virker som de har tålmodighet med hverandre i hver sin sesong. Gunnhild med Sara, da hun trengte det, og nå er det Sara som er tålmodig. Tror ikke jeg hadde klart å være så tålmodig med Gunnhild slik hun er i dette klippet. Syns hun var ganske selvsentrert.
Det lyser Gunnhild lange veier
De buksene har hun på seg nesten hele tida
Sara er så fiiiin!!
Diktet til Gunnhild heiter Spegelen, og vi ser henne lese det til Sara som eit spegelbilde. Det er «dei andre» som er spegelen i overført betydning, for vi speglar oss i andre kvar dag. Det er dei andre sine tilbakemeldingar som på ulikt vis fortel oss kven vi er. Vi ser oss sjølv gjennom andre sine auge og skaper oss sjølvbilde gjennom dei andre sine reaksjonar, uttrykk, dkva dei gjer mot oss, det dei seier og det dei ikkje seier.
wow
Levinas:
Den andres ansikt
Filosofiens utgangspunkt er ifølge Levinas det konkrete møtet med den andres ansikt. Dette møtet er avgjørende fordi jeget her stilles overfor en annen enn seg selv. I dette møtet er begge uerstattelige. Her er det også ansvaret melder seg – ansvaret for å ta vare på den andre. Men hvordan får vi kjennskap til dette ansvaret? Levinas snakker om at ansiktet til den andre i seg selv uttrykker denne appellen. Den kan være helt ordløs, men er helt konkret. Levinas er spesielt opptatt av øynenes og munnens uttrykksfullhet.
Det er i møte med den andre at vi får en identitet. Viser hvem vi er.
Gunnhild deler villig av sitt innerste. Men hva tenker Sara på når hun er inne i sona si? Håper vi blir mer kjent med henne. Hun er den karakteren jeg føler meg nærmest.
Hun har så mange fine ansiktsuttyrkk
Gunnhild vil gjerne skrive om viktige, store ting hun er engasjert i, men samtidig kan distansere seg fra. Det var dette Alex la merke til da de var på kurs. Han burde selvsagt ikke vært så frekk og overlegen, men jeg skjønner hva han mente. Og Sara ser det samme. Hun gir imidlertid en tilbakemelding som er mye bedre, og spør til og med på forhånd om det er greit at hun sier noe. Gunnhild blir likevel litt sår i første omgang. Ikke så enkelt, verken å gi eller få tilbakemeldinger på noe som er personlig.
Etter at jeg skjønte at det nære, mellommenneskelige og ting mange kan kjenner seg igjen i den beste dramatikken, begynte jeg å skrive bedre stiler.
Danseverkstaden! Verdas beste plass å vere på når ein treng fellesskap og plass til å utvikle seg!!
https://www.sogndal.kommune.no/dans-uten-grenser.5947861-392920.html
Sjekk om de har det i din kommune og bli med!
DANS DOTTER MI
Ta på dei raude danseskoa
dotter mi
og dans
La ingen få knebla din song
eller hemma din draum
Dans dotter mi
Dans
Grip dagen
og fyll han med din styrke
Vakker er du
Slå vakt om grensene dine
Vent ikkje på å bli valt av livet
Velg sjølv
(Bente Bratlund)
Skulle gjerne kunne danse
Beste jenta
glad vi får hele episoden imorgen for jeg trenger å vite hvilken sang dette er!!
sara er en engel, elsker virkelig denne karakteren. hennes fine grimaser som viser så godt reaksjonene hennes og stoltheten og sårbarheten i blikket da hun ser på gunnhild. hun bryr seg mer enn noen andre om gunnhild. gullverdt vennskap dette her! :,)
Gunnhild leser bare diktene sine til Sara. Hun kunne lest diktet for Luna, men holdt det for seg selv, og lar Sara forbli den eneste som får høre diktene hennes. Sara får den bekreftelsen hun fortjener. Igjen; herlighet så fint dette var!
Jeg mååå ha denne sangen
Sangen er Young Alien av Sval.
Ja, men sangen er ikke å finne noen plass..
Hva trenger man å gjøre til å finne sangen? fordi den er ikke på YouTube eller Spotify.
Sara er djupt inni sona; i dans- og musikkbobla. Ein herleg stad å samle krefter og gløyme trasige ting i kvardagen. Fine tekstar ho kan kjenne seg att i eller som kan trøste og motivere henne.
Tankane går tilbake i tid, til då ho var lita. Ho og mamma kom ikkje så godt overeins, og det var mykje krangel og bråk. Mange gonger hoppa Sara ut gjennom vindauga på rommet sitt og landa i busken som stod der. Ho hadde ei venninne ikkje så langt unna som ho pleide å rømme til. Om ho reiste andre stader, vart ho som regel køyrd heim att etter kort tid, men ikkje hjå denne venninna. Det som var så ekstra fint med å kome dit, var at pappaen hennar pleide å ta seg litt ekstra tid til dei. Han kunne vere med på fotball ute i hagen, klatre i det store epletreet med dei eller ta dei med ned til fjorden for ein liten båttur. Gode stunder.
Ein anna ting som var spesielt med denne pappaen, var at han var så flink med dikt. Venninna hadde fleire bøker som han las til dei frå. Spesielt hugsar Sara eit dikt som heitte Frøet av Inger Hagerup:
Jeg ligger bare her og gror
og drikker vann og spiser jord.
Her er så varmt og mørkt og vått.
Her er så fredelig og godt.
I natt kom regnet lett på tå
og banket ganske sakte på.
Det hvisket til meg: Lille venn,
en vakker dag blir du så stor
at du kan løfte taket vekk.
Og i en bitteliten sprekk
vil hele verden åpne seg
og sola smile ned til deg.
Sara strekker seg på tå og rekker armane mot taket. Bøyger seg ned, strekker seg igjen. Snurrar rundt.
Kva var det med dette diktet som gjorde henne så trygg og glad då ho var lita? Og kvifor likar ho det så godt den dag i dag? Vanskeleg å setje ord på. Men dikt er jo mykje meir enn ord. Og det viktigaste med eit dikt er ikkje orda; det veit i alle fall Sara veldig godt.
Åh, jeg er også veldig glad i det diktet, veldig fint å få det inn i denne settingen her, bondet liksom enda mer med Sara nå ??
Her jeg bor er det begynt å spire og gro ute. Jeg slutter aldri å forundre meg over livskraften om våren. Og Sara er en vakker og sterk løvetann.
Kanskje Frøet er diktet Sara leste til Gunnhild helt til slutt i det siste klippet Spegelen, men som vi aldri fikk høre.
Våren er litt som livet selv. Blir brutt ned i perioder, som vinteren, men man vokser likevel.
Satt og tenkte på hvorfor jeg fikk sånn déjà vu av Vinkel sin historie, men nå husker jeg det da jeg leste kommentaren din!
~ Kontraster ~
Vi svømmer på land
mens vi går på vann
Kaos overalt
Freden har falt
Vi sier det ene
uten å mene
Ord blir stumme
Gode tanker blir dumme
Vi kaver i mørket nå
selv om lyset er på
Sola den skinner
når månen forsvinner
Så fint å få et dikt fra deg igjen, Ingrid ?
Du får det til å flyte så fint, og da går det jo an å svømme på land ?
Takk, ble veldig fornøyd selv med dette diktet!