Luna Oksnes
Luna:
Hei. Ville berre sei det at når eg såg deg på skuleplassen så skvatt eg litt for eg har ikkje sett deg på ei veke og fortsatt går og tenker. Men ville berre sei at det var ikkje meininga å reagere sånn.
Gunnhild:
Nei det var min feil.
Luna:
Neida.
Det Magiske Ordet Unnskyld
Jeg tror ikke lenger på dine krasse og krenkende ord
Med smilende makt din bitre forrakt for det som vi andre har gjort og sagt
Nei, jeg er ikke lenger redd – jeg ser meg ikke over skuldrene mer
Jeg har sluttet å vente jeg har sluttet å tro, du har nok med deg selv og
Jeg har slått meg til ro
Om vi glemmer det magiske ordet unnskyld
Og ikke ser at vi sårer en venn
Du feier det bort, og tror det går over
Da vil tiden ta oss igjen…
Dette har eg erfaring med. Att og fram og kanskje, nei, ja, kva meinte han eigentleg..? Det einaste som hjelper er å ta ein prat, fjes til fjes…
Hva skjedde med at Luna syns at Gunnhild var den «skjønneste personen i verda» til at hun trenger å tenke seg om i ukesvis om de fortsatt skal være kjærester?
Jeg hadde vært helt utslitt hvis jeg hadde vært Gunnhild. Tenk å gå slik å vente!! Og så har jeg tenkt på en annen ting: hvis Gunnhild hadde vært gutt, og Luna hetero, ville kjærlighetserklæringen i skolegården falt annerledes ut då? Ville det liksom vært mer romantisk?
Hvis eg fekk ei så overveldande kjærleikserklæring som det Gunnhild gav Luna; då hadde i alle fall eg smelta. Den var veldig sterk og fin. Hvis eg hadde hatt det minste interesse av guten, ville eg blitt overbevist etter ei slik erklæring.
Det kan tippe begge veier. Men hvis jenta/gutten som får kjærlighetserklæringen har overveiende positive følelser og argument for å fortsette forholdet, dvs at forholdet har en sterkere sjanse enn 50% på det tidspunktet erklæringen kommer, så tror jeg det teller positivt. Uansett om det er jente eller gutt.
Beror nog mycket på hur man är som person, och på vilket förhållande man har till den här killen (eller tjejen då). Jag hade personligen blivit irriterad om någon sa så till mig men jag är kanske extremt oromantisk 🙂
Kvifor seier Gunnhild unnskyld her? Ho burde stått for det ho sa, og kunne likevel gitt Luna rom for vidare tenking. Gunnhild unnskylder seg heile tida til Luna, Billie og heile verda, men å seie unnskyld til Sara; nei, det får ho ikkje til.
mye artigere om Gunhild ikke hadde svart på meldingen fra Luna.
G er både klar og uklar. Konfliktsky og tydelig. Vil vel bare ha tilbake d fine m L og kanskje er d litt slik vk er at da bare orker vi ikke konflikt for vondtet gjør for vondt? Altså d å stå i sånn pause utrygghrt kanskje blir bare for mye for G? Så bare later hun som alt er bra. Både L og S har jo gott litt meldingvt G nå. Kanskje hun ik orker å ta d innover seg.
Syns S gjorde en forståeligvgreie m å ta igjen på G. Når G ikke tar tak så slår d tilbake. Litt pressa mot veggen nå G? Kan ikke skygge unna og liksom alt er og og unnskyld lenger. Må nok stå mer opp bli litt tydeligere. Som L sa.
Huff. Kjenner meg litt igjen ja…..i d der….?
Netopp. Er no der. Redd konfrontasjoner el no?
Kjenner litt på pause-angsten fra forrige uke… kommer det klipp i dag, tro..?
Ja! tilliten til Lovleg er litt brukket :/
Dette er en hastemelding direkte til Billie Eide: Kan du være så snill å ta ansvar for at Luna og Gunnhild ordner opp i forholdet sitt snarest mulig? Dette oppdraget delegeres til deg ettersom du fremstår som den eneste personen i serien som pr. i dag klarer å kalle en spade for spade og vet hvor skapet skal stå.
«Dette er en melding til Billie Eide». Så for meg at dette ble lest opp over en høyttaler på en båt eller noe, siden den var retta mot Billie. Er i en slags vestlandsboble nå, etter fergeklippet.
Tenk om Gunnhild kunne sendt denne meldinga til Luna:
«Kjære Luna, du er ei fantastisk jente som eg er veldig glad i, men no har eg hatt ein tenkepause og kome fram til at det nok ikkje kan bli oss to framover. Toget er gått. Eg må ha ein kjærest som er klar til å ta imot alt eg har å gi».
Ja, det virkar.
Enig! Begrensa hvor mye tid man kan bruke på en person som ikke gir 50% tilbake engang.
Enig. Man må gjøre det som er best for sin egen psykiske helse. Antar at for Gunnhild innebærer det å slippe å måtte tåle at Luna ikke aksepterer hennes som hun er.
Bra gjort å halde seg skjult så lenge at kjæresten skvetter når ho ser henne! Gjekk nok med mykje energi på det prosjektet. Til og med Peter var jo imponert.
Nå synes jeg Luna og Gunnhild må snakke sammen ansikt til ansikt. Hvis Luna klarer å senke guarden litt tror jeg vi er et fint stykke på vei. De behøver ikke å komme til enighet over natten men jo lengre man utsetter denne praten, jo verre blir det. Bare snakk sammen og få ut alt dere føler også kan man ta det derfra. Hvis Luna forteller Gunnhild om hvorfor hun må ta det sakte slipper de kanskje misforståelser, nå tror jo Gunnhild at Luna sakte men sikkert bare blir mer og mer uinteressert. Det kan være mye annet som ligger bak, at hun har blitt såra før osv.
Jeg føler at situasjonene som hybelgjengen kommer oppi er så relevante i forhold til ting jeg opplever selv.
Hele denne pausen har blitt ganske rar ass. Hjertet vil det hjertet vil og hvis du trenger en hel uke på å tenke på om du liker noen så er faktisk ikke følelsene der. Enkelt og greit.
«Jeg vil være en som er verdt å kjempe for»❤️
Luna løfter ikke en finger for Gunnhild og forsvarer henne ikke når Billie er frekk mot henne. La Gunnhild være den fantastiske jenta hun er, og finn deg heller en annen hvis hun ikke passer inn i dine preferanser og idealer. Hun er god nok akkurat som hun er, med sine feil og upassende kommentarer.
Gunnhild burde enten sende en melding eller si dette direkte til Luna.
«Vi to er på helt forskjellige steder. Du trenger tid til å finne ut hvor du står, jeg er klar for å både gi og ta kjærlighet. Du vil ikke love at du blir, jeg vil ikke love at jeg venter. Det er forskjell på å gi opp og det å innse det knusende nederlaget og det har gått opp for meg at dette kanskje ikke var ment til å bli. Man vet aldri hva fremtiden bringer, men jeg håper vi inntil videre kan fortsette å være venner. Du er en person jeg trenger i livet mitt, uansett hva vi velger å kalle det. Å gå rundt å vente på svar er forferdelig. Vi blir kanskje klokere på det en eller annen gang, men for nå. Kan vi ikke bare være?