07:07, alle sover, utenom Alex 🙁

Nå er Alex (og Lasse) den eneste som er våken. Hva skjer?

Ca 9-10 min igjen med klipp som må komme i dag?

Lovleg-redaksjonen works hard but kris jenner works harder

De sover, utenom Alex og Peter. Og Lasse da.

Sara stirret ut i rommet og følte seg helt nummen etter telefonsamtalen med moren. Eller samtale.... Moren hadde vært veldig kort da hun fortalte at tante Gunn var død. Hun hadde hatt den lidende stemmen som understreket at sorgen var ene og alene hennes. Gunn hadde vært morens tante og kanskje den som hadde stått henne nærmest, så nær noen kunne komme Saras mor. De siste årene hadde hun bodd på eldresenteret og hukommelsen hadde blitt stadig dårligere.

Sara kjente at hun ble 9 år inni seg og tenkte tilbake på tryggheten i hjemmet til tante Gunn. Hun visste at det var tante Gunn som hadde vært varmen og kjærligheten i hennes barndom. Når Sara så seg selv gjennom Gunns øyne, ble hun snill og god; verdt å elske. Det var et godt speilbilde å vokse opp med. En stille sorg over å gradvis miste tante Gunn hadde ligget i dvale, men veltet nå frem og fylte øynene med tårer og halsen med en stor klump. Hun klarte bare å si noen pipende ord for å trøste moren og satt tilbake med den vanlige følelsen av at det var hennes skyld. Moren avsluttet samtalen med et oppgitt sukk og sa at Sara kunne komme i begravelsen neste uke hvis hun fikk fri fra skolen, hun hadde jo allerede så mye fravær.

Etter å ha ligget utmattet på sengen en stund, reiste Sara seg opp for å gjøre noe. Hva som helst. Noen ganger ble hun akutt tom for energi, men hun ble aldri liggende lenge. Det var skummelt å føle at man mistet kreftene. Når man bare har seg selv å stole på, kan man ikke være svak. Var Gunnhild inne på rommet sitt? Nei, der var det tomt. Heldigvis var hun og Gunnhild tilbake til der de hadde vært; de delte tanker og latter på samme måte som tidligere. Kanskje var de kommet enda nærmere hverandre. Gunnhild hadde fått Sara til å sette ord på ting som hun tidligere ville holdt for seg selv i redsel for å virke svak. Ensomheten, følelsen av å ikke være god nok, bli avvist… Gunnhild skjønte det. Og Sara kunne speile seg i diktene hennes og i Gunnhilds øyne.

Sara gikk videre til den tomme gangen; det var visst ingen her i første etasje. Men noen kom i trappen. Hun kjente skrittene, det var Torstein. Hjertet hoppet. Det var så vanskelig med Torstein. Ville han eller ville han ikke? Hva ville han? Hva ville hun selv? Hun kunne snudd og gått raskt tilbake til rommet sitt, så han ikke oppdaget henne, men kroppen stivnet og hun ble stående. Da hun møtte blikket hans, var det som strøm gikk gjennom henne og noe løsnet. Det var klumpen i halsen. Torstein så på henne med det myke, brune blikket sitt og Sara klarte ikke å holde tilbake. Hun trengte å bli trøstet. Inni seg var hun 9 år med en følelse av å være helt alene i verden. Hun klarte ikke å la være å hulke høyt og kjente at ansiktet ble som en rosin med smale øyne og skjelvende munn. Det var ikke slik hun hadde tenkt å møte Torstein; i oppløsning. Men hun klarte ikke holde tilbake sorgen og savnet. Alt blandet seg og hun visste ikke om det var den ene eller den andre hun sørget over; tante Gunn, moren, et barn…. Eller Torstein… Men når han la de sterke armene rundt henne og gransket henne med blikket uten å si noe, og han strøk håret bort fra ansiktet så tårene kunne renne fritt, da kjente hun det: Hun hadde savnet han sånn!

«Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men dette var ikke meningen!» Hva ville Torstein tenke? Han likte den morsomme, søte Sara, ikke en gråtende og hjelpeløs Sara. Hva om han ikke orket å være i nærheten av henne og gikk – eller enda verre; tenk om han syns synd i henne? Sara visste ikke hva hun skulle gjøre og endte med å bli stående og lene seg mot Torstein. Hun kjente pulsen i halsen hans. Han luktet kjent og godt. Han hadde på seg genseren hun gav han til bursdagen. Skuldrene hennes senket seg og hun følte seg med ett tung og rolig. «Jeg vil ikke skremme deg vekk, Sara, jeg prøver å gi deg tid. Jeg prøver å finne ut hva du trenger og hvordan jeg kan være her for deg. Men kan vi ikke snakke sammen? Jeg tenker på deg hele tiden..» Stemmen hans tyknet. Han trakk seg litt bort fra henne og hendene gled ned på hoftene mens han liksom prøvde å finne svar i ansiktet hennes. Han bet seg litt i de myke leppene, men øynene flakket ikke. Det virket som han fant svaret han lette etter, for han trakk henne tett inntil seg igjen, denne gangen hardere, med hele seg. Han kysset henne på øret. Pusten ble kortere.

Men så: Kom det noen? Det var lyder utenfor. Automatisk trakk de seg bort fra hverandre. Sara tok Torstein i hånden og de fant rommet hennes, og sengen. Følelsene strømmet opp i begge to, og kroppenes savn etter hverandre førte dem inn på kjente veier. De trengte ikke å si noe, de gjenkjente hverandre, de kunne være rett på sak.

Det var Torstein som stoppet opp og pustet tungt. Han drog Sara inntil seg slik at hun lå på armen hans, med ryggen mot han. Han kysset henne på øret igjen. De lå helt stille. «Jeg tror jeg vet hva du trenger nå, Sara». Sara begynte å gråte igjen. Hvor kom alle tårene fra? Hun brukte ikke å gråte. Og iallfall ikke mens noen så på. Men 9-åringen inni henne hadde visst ingen hemninger. Den andre lengselen i kroppen dunket også fremdeles. Hvordan var det mulig å føle seg som en kvinne og et barn samtidig? Kunne Torstein merke det? Sara sluttet å tenke og tillot seg å bare være tilstede; lytte til pusten, hjerteslagene, hennes og Torsteins. Hun var så utrolig trøtt. Ikke svak, men hun trengte å hvile. Torstein strøk henne over håret, skulderen og armen. Helt. Til. Hun. Sovnet. Og han ville være der når hun våknet igjen.